Jeg våkner brått av støyen fra søppeldunkene som tømmes i bakgården. Hva er klokken? Jeg finner mobilen. Den viser 5:22. Typisk! Nå som jeg sov så godt. Jeg kjenner at to døgn med lite søvn gjør noe med meg. Kaffe er det første jeg tenker på. Et øyeblikk lurer jeg på hvor jeg er. I det jeg åpner gardinene, ser jeg to karer som har sovet ute. Inngangen til Airbnb leiligheten jeg leier i Krakow, minner om nedgangen til en tagget togstasjon. Hva gjør jeg her egentlig? Oppgangen var ekkel. Hvorfor sjekket jeg ikke bare inn på et hotell?
Tankene går fra Krakow til Saigon og hva lite søvn gjør med meg. Jeg blir intolerant når jeg ikke har sovet nok. Lyder irriterer meg og jeg ser bare problemer, ikke løsninger. Som da jeg hadde sjekket inn på Saigon Hotell. Etter døgn på reise følte jeg at mopedene utenfor vinduet var inne i hodet mitt. ”Jeg kan ikke sove på dette rommet”, sa jeg til resepsjonisten. ”Det er for mye støy her.” Fordi jeg skulle være på hotellet i 6 dager, var jeg blitt oppgradert til en suite. Damen i resepsjonen så forundret på meg, men i stedet for å gi meg skyldfølelse sier hun: ”La meg se hvilke andre rom som er ledig”. Sammen går vi fra rom til rom, samtidig som hun beskriver trafikkstøyen fra mopedene og alle byggearbeidene som pågår i Ho Chi Ming. Utfordringen, sa hun, er at rommene uten støy er mørke og vender inn mot bakgården. I det hun åpner døren, forstår jeg hva hun mener. Rommet er mørkt og lite. Dessuten har det ikke badekar. Noe det store lyse rommet, jeg hadde klaget på, har. For meg er badekar terapi.
I det vi går mot heisen, forklarer jeg om lange reiser, lite søvn og lungebetennelsen jeg har slitt med, at jeg reiser alene rundt i verden med ryggsekken min og plutselig følte meg ensom. Hun smiler vennlig og sier: ”Du er et godt menneske”. Jeg føler klumpen i halsen komme. Er det fordi hun ser meg og er der, eller er det vissheten om alle familiene jeg har besøkt på reisen min? Familier som bor i uverdige forhold og som ville gjort hva som helst for å bytte med meg. Der og da bestemmer jeg meg : ”Jeg tar det rommet jeg fikk først jeg. Vet du, jeg går bare ut og kjøper ørepropper og en liten høyttaler, så blir dette veldig bra”. Tankene går til mine forelesninger i ledelse og kommunikasjon samt hva som gir støy, ikke minst hvordan støyen som oppleves kommer til uttrykk, helt andre steder enn i den situasjonen man står. Som at frykt for endringer medfører at vi snakker om og ikke til, og at kritikk kommer til uttrykk som forsvar og manglende eierskap der det er lettest å skylde på andre. Ville utfordringene vært enklere å håndtere dersom vi hadde innsett at vi er mennesker med følelser og at våre reaksjoner er naturlige? Og, ville vi unngått å skalere konsekvensene av støyen hvis vi satte ord på hva det gjør med oss og akseptert at den er der?
Når jeg kommer tilbake til rommet, ligger det et kveldseventyr og en sjokoladebit på sengen min. En blanding av smil og tårer tar meg. I det jeg skal lukke gardinene, ser jeg ut i gatekrysset. Solen er på vei ned sammen med hundrevis av mopeder. Akkurat som på film. Noe sier meg, at når jeg våkner i morgen har gårsdagens støy blitt til livet og hjertet i byen.
Mens tankene er i Saigon, er det noe som skjer i bakgården. Inn kommer en dame som bor i oppgangen. Hun bærer på to kopper kaffe. Kaffen er til gutta som har sovet ute. Jeg smiler til meg selv. Kaffe og toleranse, dette skal prege min dag. Oppgangen, som i går var lurvete, virker lysere og gutta med kaffekoppene smiler. Gleden over å være akkurat her tar meg, sjeldent har en morgenkaffe smakt så godt.
[hcshort id=»8″]
Gro Mette says
Godt å lese bloggen din Ellen. Minner fra den tiden jeg gikk på Reaktorskolen dukker opp . Fon tid selv om jeg kun gokk der i 8 uker – fikk jobb i Klp. Skolen var et utrolig godt tilbud som samfunnet absolutt trenger – spesielt i disse dager. Håper du har det bra. Stor søndagsklem . Nå venter 90 min hot bikramyoga på Ramstadslette . Anbefales. Klem Gro Mette
Ellen says
Så hyggelig å høre fra deg Gro Mette! Håper bikramyoga gjorde godt. Ønsker deg en verdifull uke 🙂
Paal says
Rørende og lærerik lesning
Ellen says
<3
Cecilie Svendsen says
Å lese dette i dag, var gripende.. Det satte i gang konstruktive tanker, og hjelper meg til å takle noe som har vært vanskelig. Og du er god til å skrive fengende! Takk for viktige påminnelser, Ellen.
Ellen says
Kjære Cecilie, Takk for hyggelige ord og en åpen og ærlig kommentar. Så glad hvis mine ord kan bidra til å sette i gang konstruktive tanker og hjelpe deg til å takle noe som er vanskelig. Alt godt og lykke til videre fra Ellen