Det er varmt, fryktelig varmt. Foran meg har jeg 10 timer i buss fra Phnom Penh til Siem Reap.
I det jeg går inn i bussen, legger jeg merke til henne. Kvinnen som leier sin hjelpetrengende mann. Det er tydelig at han både ser og går dårlig. Det er noe flott ved han, noe sterkt. Bak rynkene ser jeg et levd liv. Jeg føler at han ser rett på meg. Du var sikkert farlig kjekk som ung, tenker jeg. Kvinnen ser snill, men sliten ut. Hun er rolig og tålmodig og bruker den tiden det tar for mannen å klare seg selv. Hun smiler til meg. Det er som om hun leser tankene mine.
Tankene går til en kvinne jeg traff før jeg reiste. Hun fremsto også sterk, ikke fordi hun er ingeniør og forsker, men for måten hun snakket om det å leve med en funksjonshemmet datter på. Vet du sa hun: «I løpet av 6 år i redusert stilling med omsorgspenger, har enda ikke HR avdelingen spurt meg hvordan jeg har det. En post-it lapp med: Tenker ofte på deg. Håper alt er bra med deg og datteren din, ville vært forskjellen. De kunne jo bare satt den på ett av alle papirene, jeg likevel må signere.»
Jeg ser for meg hvordan post-it lappen ville vært forskjellen og husker den gangen jeg skulle i en vanskelig samtale, som stresset meg. På pulten min fant jeg en fuktighetskrem med kortet: «Smør deg med tålmodighet, så går dette bra». Enda husker jeg den gode følelsen jeg fikk og hva det gjorde med meg.
Også i jobblivet er det flest hverdager og det skal så lite til å glede. En is i sommervarmen, eller utdeling av twist i korridorene, gjør underverker. Twist er forøvrig gull som innleding til møter med: «Hva er din favoritt» og for å fremheve styrken i mangfold og individuelle forskjeller. For ikke å snakke om den energien som skapes når alle møtedeltagerne danser «Twist and shout». Burde ikke hverdagsledelse i større grad prege jobbdagene? I det jeg ser opp står hun der, kvinnen på bussen. I hånden holder hun en oppskåret moden mango. Vil du ha sier hun, den er perfekt akkurat nå.
”Vil du sitte ned”, spør jeg? To timer senere er jeg en sterk historie rikere. Hennes fortelling om folkemordet i Kambodsja der Pol Pots regime og Røde Khmer tok livet av nær ¼ del av befolkningen, vil sitte i meg for alltid. Stolt forteller hun at mannen var flyver fra Vietnam og at uten deres innmarsj kunne det vært flere døde. Selv hadde hun og familien flyktet til Thailand. I flyktningeleiren ble de skilt. Mor, far og søsken fikk reise til USA, mens hun ble alene igjen i Kambodsja. Siden har de ikke sett hverandre. Det er ikke økonomi til det. Likevel deler hun sin mat med meg.
Tar du deg tid til å høre på dine kollegaers historier?
Jeg våkner brått. Ikke i Kambodsja, men på 25 bussen i Oslo.
Hørte jeg riktig? ”Dette er siste holdeplass. Jeg ønsker dere en verdifull dag”. På vei ut av bussen vinker jeg til sjåføren og sier takk. Samtidig ser jeg en kvinne med røde krøller og en knall rosa treningstights komme gående skrått over gaten. Hun vinker og smiler bredt. Til meg? I det jeg snur meg, går den rosa tightsen bort til ”tiggeren” på holdeplassen. Hun gir kvinnen en stor klem og er tydelig glad for å for å se henne. Jeg kjenner glede. Noe ekte og likeverdig tar meg. Det slår meg hvor lite som skal til for å være en forskjell i hverdagen. Jeg tror på hverdagsledelse og heier på mennesker, ledere og medarbeidere, som omsetter verdien av de små, men viktige tingene, til aktive handlinger.
[hcshort id=»13″]
Veldig gøy å følge deg…
Masse inspirasjon !!
Du husker meg kanskje???
Så hyggelig du synes det, Sissel. Klart jeg husker deg 🙂
(Datter av Terje)
Inspirerende lesing 👏🙏
Så hyggelig du synes det. 1000 Takk Gry, Beklager sent svar, men kommentaren ble liggende i wordpress og her er jeg ikke så ofte inne. Ønsker deg en fin førjulstid. Alt godt fra Ellen