Nytt år er også tid til refleksjoner og de gode samtalene, samtaler både med seg selv og de som står deg nær. Helt ærlig – samtalene jeg ser for meg å ha, de åpne og ærlige…. de blir ikke som jeg har tenkt. Jeg får de ikke til, sånn på tampen av året. Hvorfor er det sånn? Hva handler det om? Er det forventningene som tar meg? Som alltid, når et nytt år nærmer seg slutten – gjør jeg meg mange tanker. I år har jeg også utviklet ryddelister for anledningen. Å rydde ut og opp i 2019, har gjort noe med meg. (Du finner link til ryddelisten nederst i bloggen).
Et nøkkelord jeg har blitt bevisst, og som går igjen både privat og på jobb, er FORVENTNINGER. Smak på ordet. Handler ikke mye av livet om forventninger? Forventninger til livet, kjærligheten, familien, venner og jobben, ledere og kollegaer? Hva med andres forventninger til deg? Dine forventninger til deg selv? Samfunnets forventninger? Arbeidsgivers forventninger? Forventninger til jul og et nytt år?
Tankene mine går til min Verdiekspedisjon og en bloggserie jeg skrev om forventninger. Et ord som preget reisen min….. «Nhung, gründer og direktør av IT selskapet Orient har invitert meg på business-lunsj. Vi har mye å snakke om, men lunsjen får en helt annet utgang enn planlagt. I 30 varmegrader og i en altfor tettsittende mørkeblå drakt, kjøpt for anledningen, ser Nhung på meg og spør: ”Er du ukomfortabel?” Ja, svarer jeg: ”Jeg trives ikke i drakt.” Vi begynner å le og vår samtale om verdier og utfordringer i selskaper, løfter seg fra å være forretningsmessig korrekt, til å bli en åpen og ærlig samtale om forventninger, hva som er vanskelig og det som betyr noe.
Nhung forteller at hun har truffet den første kvinnelige munken i Vietnam. En kvinne som har lært henne å være ”mindful”. Jeg tenker tilbake på alle mine år som leder, på situasjoner med stress og usikkerhet som krevde en måte å stå i ting på jeg synes var vanskelig. Jeg ønsket å innfri alles forventninger. Et håpløst prosjekt.
Det er som om hun leser tankene mine. Før vi rekker å spise ferdig har Nhung, en handlingens kvinne, ringt til tempelet for å si at vi kommer for å overnatte. På veien forteller hun at vi må dele rom og sove på plankesenger uten madrass, videre at det ikke er vann i doen eller mat etter kl. 16. Jeg smiler til meg selv og tenker: ”Kunne tilsvarende skjedd i et lunsjmøte med to mannlige ledere”? Tanken min om hva hoftene mine tåler og at jeg snorker, streifer forbi og jeg kjenner gleden over å ha truffet en leder som tørr å endre planer og gå egne veier.
Vi sitter i en hage omgitt av fjell. Rundt oss går nonner og samler løv. Det er stille, veldig stille. Munken spør hva vi vil snakke om, hva som bragte oss hit? Vi forteller om lunsjen som ledet oss til tempelet og til samtalen vi hadde om å leve i tråd med våre personlige verdier og ”det man kan stå for”. Om hvordan stress og forventninger lett preger dagene på en måte som gjør at det ikke alltid er lett å være den lederen man ønsker å være.
”Kan Mindfulness være et verktøy”: spør Nhung? Det er en måte å håndtere situasjonen ”her og nå” på, svarer munken. Jeg spør om hun kan forklare meg hva Mindfulness er? For meg er det bare et tomt ord. Munken ser på oss og sier: ”Når noe trigger følelsene våre, kan det være lurt å ta et steg til siden og spørre seg: ”Hva handler situasjonen om, for deretter å observere hvilke følelser som kommer til uttrykk og hvem som eier dem”. Jeg lytter og forteller at ordene minner meg om setningen, en psykolog forsøkte å lære meg for noen år siden: ”Wait, observe and slowly proceed”. Det å sakte håndtere en situasjon, er ikke en av mine styrker og jeg skaper derfor både forventninger og frustrasjon. Jeg ser bort på Nhung, uten å si noe, og vet jeg at hun tenker det samme. Men, hva med alle forventningene spør jeg? Munken ser på meg med et sterkt og rolig blikk og sier: ”But Ellen, It´s all about expectations”. Noe faller på plass. Så selvsagt, så enkelt, men likevel så vanskelig!
Vi avslutter samtalen mens solen er på vei ned. Det er tid for å legge seg. Lyset er vakkert. Jeg snur meg mot solen, som i løpet av sekunder forsvinner ned bak fjellet. Der og da, ser jeg det helt tydelig. Det er ikke rett eller galt, men ulike behov og bilder av virkeligheten. Det handler om forventninger. I det vi kryper inn under myggnettingen, og etter å skylt ned i do med vannbøtter, kjenner jeg en ekte glede over hva dagen har lært meg. I tillegg har jeg fått en helt ny venn bare ved å være meg selv».
Med meg inn i 2020 tar jeg med gode minner, læringer, bevisstgjøring av forventninger og munkens ord: «Når noe trigger følelsene våre, så kan det være lurt å ta et steg til siden og spørre seg selv: ”Hva handler situasjonen om, for deretter å observere hvilke følelser som kommer til uttrykk og hvem som eier dem” . Jeg har i mine ryddelister parkert og slettet prosjekter, blitt bevisst hva jeg ikke skal ta med meg og hva jeg skal bygge videre på. Mitt verdiord for 2020 er forventninger, tror det blir et foredrag også….Hvem vet kanskje er dette nøkkelordet til boken jeg går med en drøm om å skrive?
Har du et ord, en verdi, en adferd, et behov du skal være bevisst i 2020? Noe du gleder deg til, ønsker å prioritere? Jeg heier på deg! Måtte du ha vinden i ryggen og solen i ansiktet i det nye året.
Alt godt fra Ellen
PS! Ønsker du mine ryddelister, kan du få disse her. Tiden er nå. Rydd plass til 2020.
Tusen takk kjære Ellen, dette var virkelig GODE tanker å ta inn over seg rett før det nye året banker på!
Jeg skal lage meg noen nye, gode forventninger framover og så gleder jeg meg til vi sees igjen.