Vi sitter i en hage omgitt av fjell. Rundt oss går nonner og samler løv. Det er stille, veldig stille. Munken spør hva vi vil snakke om, hva som bragte oss hit? Vi forteller om lunsjen som ledet oss til tempelet og til samtalen vi hadde om å leve i tråd med sine personlige verdier og ”det man kan stå for”. Om hvordan stress og forventninger lett preger dagene på en måte som gjør at det ikke alltid er lett å være den lederen man ønsker å være.
”Kan Mindfulness være et verktøy”: spør Nhung? Det er en måte å håndtere situasjonen ”her og nå” på, svarer munken. Jeg spør om hun kan forklare meg hva Mindfulness er? For meg er det bare et tomt ord. Munken ser på oss og sier:
”Når noe trigger følelsene våre, kan det være lurt å ta et steg til siden og spørre seg: ”Hva handler situasjonen om, for deretter å observere hvilke følelser som kommer til uttrykk og hvem som eier dem”. Jeg lytter og forteller at ordene minner meg om setningen, en psykolog forsøkte å lære meg for noen år siden: ”Wait, observe and slowly proceed”. Det å sakte håndtere en situasjon, er ikke en av mine styrker og jeg skaper derfor både forventninger og frustrasjon. Jeg ser bort på Nhung, uten å si noe vet jeg at hun tenker det samme. Men, hva med alle forventningene spør jeg? Munken ser på meg med et sterkt og rolig blikk og sier: ”But Ellen, It´s all about expectations”. Noe faller på plass. Så selvsagt, så enkelt, men likevel så vanskelig!
Vi avslutter samtalen mens solen er på vei ned. Det er tid for å legge seg. Lyset er vakkert. Tankene går til diskusjoner fra min tidligere arbeidsplass. Gjentatte samtaler om hvordan en strategiprosess skal gjennomføres og implementeres. Jeg snur meg mot solen, som i løpet av sekunder forsvinner ned bak fjellet. Der og da, ser jeg det helt tydelig. Hadde det vært gjennomført en forventningsavklaring, ville vi unngått å bruke så mye energi på hva som burde vært annerledes. Det er ikke rett eller galt, men et ulikt bilde av virkeligheten. Hver våre forestillinger av hva en strategiprosess skal være.
I det vi kryper inn under myggnettingen, og etter å skylt ned i do med vannbøtter, kjenner jeg en ekte glede over hva dagen har lært meg. I tillegg har jeg fått en helt ny venn bare ved å være meg selv.
Hvilken erfaring har du med å foreta forventningsavklaringer?
Kjære Ellen! Du skriver så levende så jeg kan nesten kjenne at jeg er der med deg når jeg leser.
Jeg tror at ved å tidlig avklare forventinger så har du gjort deg selv og andre noe godt. Alle er kjent med hvilke premisser som ligger til grunn for det videre arbeidet og alle har fått kjennskap til sitt eget ansvarsområde. Greier man å lykkes med dette så har man avklart forventningsforpliktelsen hos alle parter. Kjære Ellen, jeg savner ditt kloke hode og hjertelige latter! Men din blogg leses med stor glede og gir ord til ettertanke. Riktig god reise videre. Klem Lisa
Kjære Lisa, For en utrolig hyggelig melding å våkne til. Takk! Den betyr mye for meg. Jeg er så enig i det du skriver om å avklare forventinger. Det legger grunnlag for eierskap, ansvarlighet, likeverdighet og tillit. I tillegg er det noe trygt og forutsigbart ved å vite hva som er forventet. Med det som utgangspunkt er det ofte lettere å håndtere at ting ikke blir som vi har tenkt. Kobler vi forventninger til verdier blir det gode samtaler. Tenker ofte på Reaktorskolen og dere alle. Alt godt til deg fra Ellen
stillhet er mektig, viktig og flott. Her er det mye som oppdages for stillhet åpner øyner og ører. Takk Ellen for viktige perspektiver