Hei kjære verdifulle følger,
I dag (25.1.17) er det 2 år siden bloggen min «Mistillit og nystekte boller» ble postet. En blogg om manglende tillit og om det å kaste overskuddsmat fra restauranter og butikker. HERLIG Å SE HVILKEN UTVIKLINGEN SOM HAR SKJEDD PÅ 2 ÅR! Jeg opplever at stadig flere arbeidsgivere setter fokus på verdien av å utvikle tillit. Dette magiske ordet som skrives likt begge veier og viser balanse, fordi tillit er viktig for oss alle. Det er også en glede å se at det har skjedd mye bra utvikling når det gjelder å kaste overskuddsmat. At noen også har klart å lage business av det er kult. Selv elsker jeg appen «To Good To go», ANBEFALES!
Jeg sitter på t-banen. Foran meg sitter to jenter med telefonene sine. De snakker om dagens lørdagsjobber. Av samtalen forstår jeg at den ene jobber i kiosk og den andre på bensinstasjon. I det dørene åpnes, kommer er ny jente inn. «Klærne mine lukter kaffe og nystekte boller»; sier hun med et sukk. Hun detter ned i setet ved siden av meg og smiler. Det slår meg hvor like de er, tre jenter fra Videregående. «Du er heldig som jobber i kaffebar med nystekte boller», sier hun fra kiosken. «Jeg måtte akkurat telle og kaste bagettene som ikke ble solgt før stengetid. Og, vet dere? De blir stående på bakrommet i en pose til mandag. Tenk hvordan rekebagetten vil lukte da!» «Må dere også kaste all mat som er igjen»; sier hun med bollelukten. «Sjefen min sier at ingen får ta med seg restematen hjem, for da kommer vi til å sette på et ekstra brett boller rett før stengetid. Hva tror hun?» «Det samme sier min sjef om pølsene»; sier hun i fra bensinstasjonen. «Tell dem og legg dem i en søppelpose. Husk at posen ikke kastes, slik at jeg kan kontrolltelle maten som er igjen. Noen ganger kan det gå tre dager før han kommer.»
Hører jeg riktig? Er det slik at en grunnleggende mistillit til medarbeidere, som jobber i kiosker og kafeer, medfører at mat blir kastet? I det jeg tenker tanken, hører jeg hun med bollene, si: «Sjefen min sier at jeg må være forberedt på at hun kan komme når vi stenger for å sjekke vesken min. Blir jeg tatt med en bolle, så mister jeg jobben. Vet dere, en gang skulle jeg besøke mormoren min som lå på sykehuset og da tok jeg med en bolle. Eller, jeg hadde tenkt å betale, men så var kassen stengt og så fant jeg ikke noen lapp å notere det på før jeg måtte løpe. Jeg hadde sykt dårlig samvittighet. På veien møtte jeg en narkoman som spurte om jeg hadde penger. Mormoren min har lært meg at jeg ikke skal gi narkomane penger, men mat, så jeg ga han bollen. Hvorfor gjør vi ikke det etter stengetid hver dag, leverer restematen til noen som virkelig trenger den?»
Dette spørsmålet har jeg tenkt på siden jeg satt på t-banen sammen med disse pliktoppfyllende og blide jentene. Undersøkelser hos Great Place to Work, viser at virksomheter som gir medarbeiderne tillit gjør det bedre enn tilsvarende virksomheter som scorer lavt på tillit. Viser ikke samtalen til jentene på t-banen at det er en kultur med direkte mistillit? En gitt sannhet om at du «stjeler» hvis du får muligheten? Hvilke signaler sender man som arbeidsgiver ved å ha en slik kultur? Og, hvorfor i all verden kastes helt spiselig mat i stedet for å levere den til noen som trenger den? Det hadde vel heller ikke vært helt galt å si til en jente på 18 år som jobber til kl 23 på en lørdag: «Takk for at du er så blid og hyggelig med kundene. Nå synes jeg du skal ta med deg resten av bollene hjem til familien din.»
Arbeidsgiverne jentene snakket om viser manglende tillit, raushet og samfunnsengasjement. Jobber du et sted som har andre og aktive verdier når det gjelder overskudd av mat?
Del gjerne erfaringene dine i kommentarfeltet.
[hcshort id=»8″]
Legg igjen en kommentar